fredag 7. november 2014

To dager etter fødsel og jeg følte meg slettes ikke som en superkvinne..

Etter mye om og men-tanker inne i hodet mitt, har jeg tatt et valg om å dele dette med dere. Som sikkert flesteparten fikk med seg, fødte jeg en nydelig gutt 30.mars. Han er helt perfekt, men jeg måtte ta hastekeisersnitt og fikk en stor infeksjon i operasjonssåret som gjorde at jeg ble mye liggende på sofaen i en måneds tid. Såret grodde til slutt, men de dårlige vanene som følger med når man er mye foran tv'n med godis og lite bevegelse har vært verre å endre. 

Selv om jeg er så heldig å være naturlig slank, så må jeg gjøre en innsats for å ha bra helse og en sunn og sterk kropp, og veien dit er ikke bare søndagstur.

Jeg holder på med hest, og har en jobb som krever en grei helse, og i tillegg en nydelig liten sønn på syv måneder som gjerne vil at mamma skal løfte han hele tiden og leke dagen lang.

Bildet under er faktisk tatt rett før vi dro på sykehuset fredag 28.mars. Som dere ser, er jeg ni måneder på vei med stor kul på magen. Formen er ganske så fin og jeg er innmari spent på hva som nå skal skje. Tenk, vi skal bli foreldre!


To dager etter fødsel og jeg følte meg slettes ikke som en superkvinne. Alt, og da mener jeg ALT gjorde vondt. Hele kroppen verket og selv om jeg hadde verdens vakreste sønn i armene og den flinkeste og mest omtenksomme og hjelpsomme kjæreste og barnefar ved min side, så var det mye snørr og tårer mellom lykkerusen av å ha gitt et nytt liv. Så klart er man glad, superglad for dette nye livet. Og jeg hadde overlevd, men det er takket være at jeg bor i Norge og at vi har det sykehuset vi har, som fikk sønnen vår helskinnet ut. Tørr ikke engang å tenke på hvordan det hadde vært om man hadde en fødsel som dette i et land med langt dårligere fasiliteter og leger... grøss og gru...
 I midten av mai, har smertene avtatt og jeg har grodd sånn tålig sammen. Selvfølelsen er ikke helt på topp, men joda, jeg har sett at dette er starten på noe, jeg skal tilbake til gammel form, og jeg gleder meg til den dagen jeg faktisk har noen magemuskler jeg kan bruke. Jeg må fortsatt ha hjelp om jeg skal sette meg direkte opp om jeg ligger på ryggen. Kanskje ikke så rart om man har blitt skåret opp syv lag innover og forbi alt som er av muskler og bindevev.

Juni, endelig kan jeg bevege meg som et normalt menneske. Jeg er SÅ glad for å være frisk. Jeg trener plankeøvelser for mage og rygg. Planken er super for å danne et godt grunnlag i kroppen både for stabilitet og styrke. Dessuten kan man gjøre mange variasjoner og tilpasse stillingen etterhvert som man blir sterkere og får bedre kontroll på kjernemuskelaturen. Jeg startet på knærne og jobbet meg opp til strake knær på både to og ett bein.

Oktober er over og nå har jeg kommet inn i en god rytme. Utrolig deilig å ha fått et godt grunnlag og nå kan jeg gjøre stort sett alle treningsøvelser. Pilates kjører jeg fast en gang i uka og i tillegg prøver jeg så godt jeg kan å ha to økter med styrke etter en lett oppvarming.

Innmari moro å se fremgang, og at det er mulig å jobbe seg opp igjen etter et svangerskap. Fra juni og til nå som det er november, har jeg gått fra veldig dårlig kjernemusklatur, til å ha ganske god kontroll. Nå var vel mitt grunnlag før jeg ble gravid ganske greit, for jeg har trent stort sett hele livet, men etter ni måneder med mindre og mindre trening, og en stor operasjon og uker med syketid etter det, er det skikkelig deilig å kunne føle at jeg igjen kan være på treningssenteret og faktisk trene til svetten siler.

Jeg har enda en vei å gå, stort sett når det gjelder kosthold, men jeg har troen nå, og også viljen til å gjøre en innsats. 

Poster dette innlegget for å selv gi meg et spark bak, på dager hvor jeg ikke helt har lyst til å tre på meg treningstøyet eller når lysten etter sjokolade og hamburger er stor. Og kanskje kan jeg gi noen andre der ute et lite spark bak til å komme seg opp av sofaen, det er jo bare positivt.

Ønsker alle en riktig god fredagskveld!
Klemmer fra Connie