lørdag 26. april 2014

Vår lille hjertestein, tiden før og etter..

Søndag 30. mars kom lille Theodor til verden. Etter en lang og strabasiøs fødsel som endte i hastekeisersnitt var han endelig ute, på termindato og det var som de sier, kjærlighet ved første blikk. Følelsene som kom da vi hørte det lille barneskriket hans på operasjonsstuen da han ble løftet ut av magen min, var helt vannvittige. Ikke minst da vi fikk han i armene våre,så liten, så velskapt, og et nydelig resultat av Thor og min kjærlighet til hverandre. En virkelig ut-av-deg-selv- opplevelse som vi kommer til å huske resten av vårt liv.
Jeg ville helst føde uten smertestillende, så naturlig som mulig som vi mennesker er skapt til, men er allikevel glad for at medikamenter finnes og at vi befant oss på et sykehus med alle midler tilgjengelig når lille prinsen vår ville finne veien ut. Etter over et døgn i fødsel med utallige rier og mye smerte, fant de nemlig ut på ultralyd at den lille sønnen vår ikke kom til å komme ut den vanlige veien uansett hvor lenge og hvor mye vi prøvde. Han satt nemlig fast med hodet på skrå og med altfor kort navlestreng, så eneste vei var å ta keisersnitt. Der og da ble jeg lykkelig for å høre at vi endelig skulle få møte dette lille vesenet som vi har ventet på så lenge, selv om det ikke ble den naturlige fødselen jeg hadde forberedt meg på å gjennomføre. Etter så mange timer med full fødsel, uten smertestillende, så var det en lettelse å endelig skulle bli ferdig.

Thor, var en fantastisk støttespiller gjennom alt sammen. Han støttet meg fra første til siste stund og er den perfekte samboer, kjæreste, bestevenn og nå også far. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten han. Han var virkelig den som holdt meg oppe når jeg til tider ikke trodde jeg skulle klare å komme meg igjennom det.

Vi er i hvertfall to utrolig stolte foreldre nå, selv om fødselen ikke har vært noen enkel dans. Lenge varte den, og når vi til slutt kom hjem fra sykehuset etter å ha vært der i noen dager, så følte jeg meg så innmari dårlig. Operasjonssåret gjorde vondt hele tiden og jeg kaldsvettet og skalv og følte meg slettes ikke bra. Jeg hadde jo aldri tatt keisersnitt før, så trodde det skulle være så vondt, men en uke etter fødselen var infeksjonen et faktum. Det ble tur til legevakten, og deretter akutten for å tømme operasjonssåret for en fryktelig væske. Så var det antibiotikakur, og daglige besøk til sykehuset for sårrens og oppfølging.

Først nå, fire uker etter fødsel, kan jeg endelig si at jeg begynner å komme meg til hektene igjen. Sykehusbesøkene er redusert til hver tredje dag og formen min er generelt bedre. Såret har begynt å gro, og jeg kan bevege meg uten at det verker hele tiden. Jeg kan endelig nyte det å ha en liten sønn i armene, endelig få gleden av å stelle han, dulle med han, kose med han og nyte tiden med han og Thor.

Hver dag ser vi hvor fort han utvikler seg, vesle Theodor, vår lille hjertestein


<3